Telemarkskua

Den unike Telemarkskua!

Telemarkfeet er landets eldste kurase. Den ble definert og utstilt i Kviteseid som egen rase i 1856. Det finnes 350 dyr av rasen i Norge, 100 av dem holder til i Telemark.
Telemarkfeet er en truet dyreart og bestanden må, ifølge avlseksperter, dobles til minst 600 dyr så snart som mulig, for at ikke arten skal gå tapt.

Telemarkfeet er den rasen her i landet som først kom i ordna former med avlsarbeid og offentlige utstillinger. Rasens kjennetegn er at den er rød- eller brannsidet med hvit ål langs ryggen og hvit under magen og på beina. Ansiktet skal være droplet, altså ha små prikker, og alle skal ha horn. En voksen ku veier ca. 500 kg. Det er gitt ut stambøker både for okser og kyr. Den første kom i 1926. Der fins omtale av flere tusen dyr og mye historikk. Bøkene kan lånes på biblioteket. Tidligere var telemarkskua et slags nasjonalsymbol. I dag er det registrert under 600 av dem i hele landet.

Den som først og fremst tok initiativet til avlsarbeidet var statsagronom Johan Lindeqvist. Han var svensk og kom med nye impulser fra utlandet. Han så at kyra i øvre Telemark var hardføre og melket godt, og passet i fjord-, skogs-, fjellbygder. Første rasefeutstillinga var i Kviteseid 1856. Ti år senere ble Seljord fast utstillingssted og har vært det i alle år senere. Med åra kom det også til andre raser og dyreslag, og mye folk samles på Dyrsku`n i september.

Etter hvert, og særlig i etterkrigstiden kom det inn større storferaser som kunne yte mer. Med utgangspunkt i svensk rødt fe, og innkryssninger av andre raser, har norsk rødt fe blitt avlet frem. NRF er den dominerende storferasen i Norge. Telemarkfeet og andre norske, små raser har gått sterkt tilbake. Men noen bønder holder ennå liv i de gamle kuslagene. Dessverre er de fleste gamle norske raser likevel svært utrydningstruet. Nå spesialiseres ofte rasene til enten melke- eller kjøttproduksjon, mens de gamle rasene, som telemarken, er kombinasjonsraser.

Økologiske gårder som vil drive med storfe velger gjerne gamle raser nettopp på grunn av deres evne til å både gi melk og kjøtt, samtidig som de gamle rasene trenger mindre mat og har bedre helse enn moderne, høytytende raser. NRF er også en kombinasjonsrase, men er større og trenger mer konsentrert fôr. Telemarken er en nøysom ku som kan klare seg godt på lite og lite konsentrert fôr, og er flink til å finne mat selv i utmarka. Her kan ikke moderne mer høytytende raser konkurrere med de gamle. Her til lands er det gode og store utmarksbeiter, og det er viktig at vi lar kyra utnytte dette, i stedet for å fôre dem med korn og annet som heller kan brukes til menneskemat!

Storfe kalles også kveg og tamfe. Hos storfe kalles hunnen ku, hannen kalles okse eller kastrat og avkommet heter kalv frem til ettårsalderen. Før kua får kalv første gang kalles hun kvige. Storfe er drøvtyggere med fire mager, eller egentlig en mage med fire avdelinger.

Drøvtyggere er skapt for å kunne samle maten raskt på beitet, for så å kunne tygge det nøyere senere et sted de er tryggere for rovdyr enn ute på de åpne slettene. Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. Dessuten brukes de som trekkdyr – også i våre dager. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. I Norge har vi over en million kyr!

På Langedrag har vi to forsjellige raser; skotsk høylandsfe og telemarksku. Hver og en rase står i en særstilling.

Visste du at?

Drøvtyggere har fire mager; vom, nettmage, bladmage og løypemage.

Fjording med utsikt

Møt Telemarkskua

Kuene våre går fritt på tunet og du kan hilse på og kose med de når du besøker Langedrag.

  • Latinsk navn

    Bos taurus

  • Rase

    Telemarksku

  • Familie

    Oksefamilien

  • Vekt

    Ca. 300-500 kg

  • Drektighetstid

    9 måneder

  • Farge

    Karakteristisk brun og hvit – gjerne spettete farge.

Fjordhestføll og barn

Drømmer du om å jobbe med dyr?